Tesfa brev fra Kibogora

    Velkommen til Stiftelsen Tesfa     

Animated textheadlineswords

Gå til innhold
Bilder fra siste Tesfa tur!
Takk!
Din støtte er viktig for oss!

Bankkonto:
3000 2438 093

VIPPS #508019

Tesfa Foundation Norway
IBAN NO7530002438093
Sparebanken Sør
Postboks 200
N-4662 KRISTIANSAND
NORWAY
SWIFT (BIC) SPSONO22

Tesfa brev fra Kibogora

Tesfa - Hope
Published by Bjarte Tidemann Andersen i Rwanda 2021 · 17 oktober 2021
Tags: Rwandanorsk
En uke til har passert i Kibogora, og Matt og jeg har kommet godt inn i driften av sykehuset. Denne uken har Ronald vært i Kigali, slik at det er Dr Bernard og vi som har drevet kirurgisk avdeling sammen med de tre legene i spesialisering.
Forrige helg opererte vi en alvorlig syk pasient som var døden nær, nå ligger pasienten på sengeposten og kan snart reise hjem! Det er ett lite under, jeg husker i Etiopia en gang da jeg opererte noe lignende og pasienten døde - da sa en av sykepleierne til meg: ”They always die, they always die, doctor”. Pasienter som vi hjemme ubekymret tenker vil komme seg greit etter en operasjon, kan i Afrika få komplikasjoner og dø. Hvorfor er det slik? En grunn kan være at pasientene ofte kommer sent til sykehuset ved skader og ulykker, det kan være at pasientene venter for lenge, eller at de ikke blir henvist videre tidsnok og til riktig sted. Utstyret vi har her er også dårligere enn hjemme, og mulighetene for intensivbehandling og postoperativ overvåkning er helt annerledes. En annen alvorlig syk pasient som vi opererte denne uken ble først meldt til en klinikk i nærheten. Der diskuterte de frem og tilbake om de skulle sende pasienten den lange veien til Kibogora eller ikke. Hvis de ikke sendte videre, ville pasienten dø. Vi hørte om dette på ettermiddagen og etterlyste pasienten på kvelden. Dr Bernard forsøkte å få tak i klinikken, men fikk ikke svar. Neste dag var pasienten kommet og vi opererte med en gang. Det ble en tarmreseksjon med bruk av stiftemaskin vi har tatt med fra Norge. Nå er vi spente på hvordan det går etter operasjonen.
Det er spesielt å være i Rwanda. Et land som nå regnes både som et av de tryggeste og reneste landene i Afrika. I 1994 var det folkemord her, 1 million mennesker ble drept i løpet av 100 dager. Hva skjedde? Det er umulig å gi en kort forklaring, det er uforståelig. Innbyggerne er nå opptatte av at de er rwandere alle sammen. De tidligere skillene mellom de tradisjonelle Hutu, Tutsi og Twa jobbes det bevisst med å få bort fra samfunnet og fra folkets bevissthet. Vi var innom Folkemord museet i hovedstaden Kigali, der ligger over 250 000 ofre fra folkemordet begravet og stadig flyttes nye levninger dit. Det som slo meg på museet var den skremmende opptrappingen før folkemordet.  Rwanda ble fri fra kolonimakten Belgia i 1962, og i årene før og etter frigjøringen flyktet mange tutsier, særlig til nabolandet Uganda. En av dem som flyktet var 3 år gamle Paul Kagame i 1960.
Hutuene var ved makten i Rwanda i årene etter frigjøringen, de utgjorde ca 85 % av befolkningen. I tiden før folkemordet var det stadig en polemikk fra ledende aviser og politikere mot tutsiene og trusselen de angivelig utgjorde. Tutsiene ble dehumanisert. Hva betyr det? De ble kalt for kakkerlakker, avskum, søppel, propagandaen fremstilte dem som monstre, de ble fremmedgjort og man snakket ikke om dem som medmennesker. Det legger grunnen for folkemordet. Der ligger en utfordring for alle oss, hvordan tenker vi om medmennesker? Mennesker vi kanskje er i konflikt med? Måtte vi alltid behandle venner og eventuelle uvenner, med respekt, og være på vakt mot dehumanisering. Dehumanisering begynner i det små, med ufin og respektløs omtale av medmennesker.
I regjeringen var det flere som mente at hutu presidenten ikke gikk langt nok i å bekjempe tutsiene. 6. April 1994 ble presidenten drept og samme dag startet massedrapene over hele landet. Av en befolkning på 5 - 6 millioner ble 1 million drept i løpet av 100 dager, på et område mindre enn tidligere Troms fylke. De fleste som ble drept var tutsier, men også hutuer som gjorde motstand ble drept. Folkemordet tok ikke slutt før Rwanda Patriotic Front ledet av Paul Kagame, tutsi flyktningen til Uganda, inntok hovedstaden Kigali i juli.
Kagame er fremdeles landets president. Han har stått i spissen for gjenoppbygging og forsoning. Man snakker ikke lengre om hutu og tutsi, nå er alle rwandere. De som deltok i massedrapene har blitt dømt i lokale domstoler og ofre og overgripere, barn av ofre og barn av overgripere, forsøker å få hverdagen til å gå videre i ett land som kan stå som modell for andre land i hvordan man bygger opp et samfunn etter slike grusomheter.
Hvordan kan man tilgi? Som Dr Ronald en gang sa: ”For å tilgi må man ha Jesus i hjertet”. Alle voksne her har sin folkemord historie. Hushjelpen vår fortalte om hvordan hun ble foreldreløs og vokste opp hos en tante. Der fikk hun en bibel, en sangbok og trygghet.
Nå er Rwanda et land i utvikling, og på sykehuset bygges det ny kirurgisk avdeling med tre operasjonsrom og ny sengepost. Når dette bygget tas i bruk neste år, vil dette sykehuset være et av de største kirurgiske sentrene i landet.
På intensivavdelingen ligger ett lite barn, 15 kg, langt under det alderen skulle tilsi. En tidligere operasjon har endt med store komplikasjoner, og nå står vi overfor den vanskelige oppgaven å få barnet gjennom en lang og tung vei før det er mulig å operere på nytt. Dette er nok den største utfordringen her på kirurgisk avdeling nå. Barnet har en alvorlig infeksjon som er vanskelig å behandle, det tar ikke til seg nok mat og vi har nå begynt med næring i sonde.
Denne uken har vi bidratt med sigmoidreseksjon (fjerning av deler av tykktarmen), operasjon for perforert ulcus (sprukket magesår), litt vene kirurgi for kronisk sår, hemithyroidektomi (fjerning av skjoldbrusk kjertelen), fjerning av tumor fra lår med lukking ved hjelp av lappeplastikk, operasjon for arrbrokk med innleggelse av nett, og flere gastroskopier. Det er varierte arbeidsoppgaver og så langt ser det ut som det har gått bra med pasientene. Det er flott å få være her og bidra til å gjøre legene enda bedre, særlig har Matt fått vist frem en del karkirurgisk kunnskap med venekirurgi og ultralyd utredning. Han har tatt seg av pasienter med kroniske sår, så får vi håpe at sårene nå endelig gror etter moderne karkirurgisk behandling!
Tesfa - kunnskapsoverføring!
I helgen har vi vært litt rundt og sett på nærområdet. Dette er et veldig vakkert område med utsikt over Kivu sjøen og over til Kongo.. Vi var en liten tur innom regnskogen som ligger tre kvarters kjøretur herfra. Der så vi flere apekatter, og patruljerende soldater. Dette siste er en påminnelse om at Hutu - opprørerne som flyktet i 1994 fremdeles er aktive på den andre siden av grensen, i skogene i øst-Kongo.
Så sitter vi her i dette vakre paradis på jord, med opprørere og frykt for Ebola på andre siden av sjøen. Og, sjøen som ser så idyllisk ut, den skjuler også en hemmelighet….
Dette er en påminnelse om at lidelse og ondskap finnes overalt. Men, svaret på ondskapen er at alle mennesker er like elsket av Gud og har den samme verdi. Tesfa er her fordi vi vil vise kristen nestekjærlighet og bringe håp.
Nå er også Olaf og Malin kommet til Kigali og i morgen venter vi dem hit til Kibogora. Da er teamet fulltallig.

Artikkel kilder:



Stiftelsen Tesfa - 2021
Organisasjonsnummer: 895 783 862

Kontaktperson:
Bjarte Tidemann Andersen
Øvre Bogenvei 29
3152 TOLVSRØD
Epost: styret(a)tesfa-hope.org
Tlf: 41 36 44 10
Tilbake til innholdet